DillDallDesign

DillDallDesign

Velkommen

En blogg om dilling og dalling og ingenting.

Amandaprosjektet

NFI-Strikk/AmandaprosjektetOpprettet av Hildegunn ma., august 07, 2017 20:34:58

Denne posten var opprinnelig et innlegg på Amandaprosjektet sin Facebookside, jeg hadde virkelig lyst til å forklare hvorfor jeg synes NFI-strikk og Amandaprosjektet betyr så mye for meg. Dette er hva jeg skrev:

Mitt første møte med Amandaprosjektet var før jeg fikk barn. Søsteren min strikket for mye, og hadde endt opp med å lage en gruppe for veldedighetstrikk hvor Amandaprosjektet stod høyt på lista over mottakere. Jeg var så heldig å få hjelpe Reidun Syvertsen (kontaktperson i Arendal) med noe strikk som skulle videre til Kristiansand, og fikk slik se hvor mye forskjellig som kom inn både i kvalitet og størrelse med egne øyne. Jeg lagde og tepper etter beste evne selv!

Men så ble jeg plutselig innskrevet på Rikshospitalet med ei veldig lita jente i magen. Jeg var frisk, men ikke jenta mi, trodde de, de visste ikke, hun var veldig lita! Jeg heklet tepper der jeg satt, til Vesla i magen, til Amandaprosjektet og til andre veldedige formål. I en hel måned satt jeg der og ventet på at noe skulle gå galt, og heklet.

Det gikk forsåvidt både galt og rett. Hun ble tatt med keisersnitt en mandag ettermiddag på Ullevål sykehus. Hun ble født i uke 29+2, var 28 cm lang og veide 430 gram. Hun manglet gode 10cm og en hel kilo har jeg funnet ut i ettertid. Hun var frisk som en fisk og pustet selv, men trengte hjelp for å vokse, måtte få konsentrere seg om vekt framfor pust og varme.

Første gang jeg så henne var hun pakket inn bomullskluter og hun var den vakreste i verden.

Andre gang jeg så henne var hadde hun en bit av et flispledd over seg. Pleddet var makan til et min mor hadde likt å tulle seg inn i. Og hva kunne vel være mer passende, jenta mi er jo oppkalt etter bestemora si.

Femte gang jeg så henne hadde hun et lite rosa teppe med lilla kant over seg, et Amandateppe i mindre enn A3-størrelse. Hun var et av de få barna som faktisk trenger slike små tepper.

Også, en gang midt inni der kom det viktige teppet, et orange teppe, A3-størrelse, også fra en fantastisk Amandastrikker. Teppet lyste opp hele rommet, teppet lå på henne da hun ble fraktet fra Oslo til Kristiansand. Og her kommer det, her kommer det hvorfor teppet var så viktig: Vi kjørte som gale for å komme før henne til sykehuset i Kristiansand. I det vi svingte inn til sykehuset så vi en ambulanse komme inn, i det vi løp mot inngangsdøra så vi en kuvøsebåre bli trillet ut. Jeg var fremdeles ikke sikker på at det var henne! Inni ganga kom kuvøsebåra mot oss med en orange «klut» inni, og jeg visste at under den kluten som faktisk var et teppe lå hele livet mitt, jenta mi var kommet hjem til Sørlandet!

Hun var på sykehuset i to måneder til, det gikk stort sett greit, og det går fortsatt stort sett greit. Alt som skjedde og alt jeg så i tiden på NFI gjorde at jeg har engasjert meg i både prematurstrikk og prematursøm litt mer enn de fleste andre. Men Amandaprosjektet og amandatepper står meg svært nært og er helt spesielt, selv om jeg bare er en hekler som i ny og ne bidrar med et teppe. Gleden og lettelsen over å se det orange teppet den gang kan ikke beskrives.

Selv om jeg til tider er høylydt og skeptisk, og slenger med leppa, så vil jeg gjerne si at når dere lurer på garnkrav, farger og størrelser så ber verken foreldrene eller Amandaprosjektet om noe som helst. Amandaprosjektet formidler det sykehusene trenger og ønsker seg, og ikke minst det som er sunnest for de små. Garnet må være trygt, størrelsen fornuftig og fargene vil komme til å bety noe!

I dag sitter en treåring ved siden av meg, i orange genser. Orange betyr noe spesielt her i huset, orange er kun for de beste!


Bilde: (C) Hildegunn Marcussen
Vesla ca 2 uker gammel.



  • Kommentarer(0)//www.dilldalldesign.com/#post329